Terror i Norge...

Jeg ble stum.. visste ikke helt hva jeg skulle tro. Skjer dette virkelig.. Jeg hadde ventet på at noe slikt skulle skje, men at det skulle være en etnisk norsk mann som gjorde udåden var det siste jeg ventet. Timene gikk, fjernsynet sto på hele tiden, kun skifte mellom kanaler som dokumenterte det som hadde skjedd. Da jeg gikk å la meg var det 10 ungdommer som var erklært døde, men jeg ante at det ville bli fler. Ut i fra historiene til de overlevende, som kunne fortelle om 50 skudd, forskjellige fortellinger om mange døde.. Det ante meg, og jeg fryktet hva jeg kom til å høre når jeg atter en gang skulle slå på fjernsynet dagen etterpå.

84 døde, 84 menneskeliv gått tapt, 84 mennesker i sin pure ungdom. 84 som kun ville glede seg sammen og ha en fin tid i AUF-leiren på Utøya. Brått er de ikke hær lengre, de er revet bort fra sine kjære, venner og fra menneskeheten. Brutalt jaktet ned av en gal mann som i sin sinnsyke overbevisning har skutt de i kaldt blod, en etter en. På slutten av dagen var antallet fra Utøya kommet opp i 85. Bomben i regjeringskvartalet røvet livet til 9 personer... Jeg tenker på dere alle...

Vitneskildringene fra ungdommene som har overlevd tragedien er hjertesskjærende. Jeg gråter for de, jeg gråter for alle som ikke får leve livet og for alle som har mistet sine. Samtidig er jeg glad for at jeg ikke hadde noen der, at jeg var så heldig å ikke oppleve å miste noen jeg elsker i denne meningsløse tragedien. Samtidig føler jeg en slags skam for at jeg føler meg heldig.

Jeg har venner som savner noen, de uttrykker sin frykt på de sosiale mediene. Skulle ønske jeg kunne gjøre noe for dem, men det eneste jeg gjør er å sende en liten melding om at jeg tenker på de og et lite hjerte. Det hjertet er mitt, det hjertet er det som blør for dem. Det vises på skjermen som et sort lite hjerte, laget av et tre-tall og en liten "vinkel" ... Men det lille hjertet betyr noe, mer en det klarer å utrykke.... Jeg vet ikke hva annet jeg kan gjøre....

Nå sitter man å ser på fjernsynet igjen, samme kanalen står på hele tiden. Jeg oppdaterer mine sosiale medier for å se om mine venner har fått kontakt med sine kjære. Og jeg ber, ber til Gud om at han skal hjelpe de ungdommene som sitter igjen etter tragedien, med arr i sjelen, psykiske sår som kanskje aldri gror. Jeg ber til Gud om at han skal hjelpe de pårørende å takle sin sorg... Jeg ber til Gud om at alle savnede skal bli funnet, jeg ber samtidig om at alle i Norge må komme seg gjennom dette uten å bli bitre, hevnlystne og paranoide. Selv jeg har tenkt tanken på tortur av gjerningsmannen, sette han på isolat på Bjørnøya med en personlig terrorist som plaget han til evig tid. Men slik er vi ikke, vi er ikke han. Vi skal ikke synke like dypt. Vi skal komme oss gjennom dette med kjærlighet, samhold og vennskap.



Jeg sørger